Det var den pilketuren.
Formiddagen på fridagen min skulle brukes til pilking. Nå gleda jeg meg voldsomt til sprøstekt åbor!
Riktignok kom det et par tommer snø i går kveld, og det blåste en sur nordavind når jeg henta avisen i morges. Men benevnelsen "godværsfisker" ønsker jeg ikke å ha på meg.
Sjøl om det ikke var brøyta på skogsbilvegen var framkommeligheten god. Har da bil som skyver med alle fire hjula! For hvert kryss var det imidlertid stadig fler nesten urørte snøfall. Noen med bil som var breiere mellom hjula enn min hadde vært der. Da ble det etterhvert litt vanskelig, forhjula prøvde å følge et spor, mens bakhjula fulgte et annet. Jeg skjønte jo snart at det brygget opp til trøbbel, men det burde vel være mulig å få snudd noen hundremetere lenger fram.
Men den mest framtredende tanken var min gode kamerat Kjell's svar på spørmålet om hvorfor han ikke skaffet seg firehjulstrekker: "Nei, det er langt nok å gå for å hente hjelp når jeg kjører meg fast med den bilen jeg har. Med firehjulstrekker vil det bare bli enda lenger!" Dette var før mobiltelefonen var i allmen bruk.
Uansett, jeg fant iallfall ut at det var best å snu. Det var ikke enkelt. Med mye klunder ville jeg nok ha klart det, men jeg valgte trygghet; ringte etter broder'n som (når han til slutt fikk starta!) kom med traktoren. Og da var det på tide å reise hjem til mor som hadde forlangt å få bruke bilen i andre økt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar